Derfor må mamma’n få medisinen sin!

Stakkars tre små barn som kan miste kjær og uerstattelig mamma, fordi helseminister  Bernt Høye (H) ikke vil gi mamma’n livsforlengende medisin!  Håper alle gjør hva de kan for at mamma’n lever lenge.

Min elskede mamma døde også av sykdom.

innskanning-124

I ettertid viser det seg at den eneste som brydde seg om oss mindreårige morløse barna av innflytterforeldre i en bygd med store slekter inngiftet i og med hverandre, det var lensmann Helge Abelvik. Min far hadde vært gift tidligere, han hadde to puljer særkullsbarn, hvorav jeg befant meg i det siste. Min mor døde på 70-tallet. I dag er det mye vanligere med dine, mine og våre barn enn på 50-tallet med få familier basert på innflyttere.

Jeg ble døpt Liv, angivelig fordi min far mente jeg brakte nytt liv inn i hans liv. 

I brev av 1.mars 1973 forespør lensmannen Helge Abelvik om far/enkemann har skiftet etter avdød mor med sine to mindreårige barn. (Fant ikke lensmannens to brev i farta, men har det et eller annet sted…) Her kopi av min fars svar til Ørskog lensmannskontor:

«Jeg viser til Deres brev dat 1.ds. vedr. min hustru Hagar Helgesens død. Jeg vedlegger fotostatkopi av vår ektepakt, og meddeler der intet er å skifte. Jeg har konferert med advokat Rørstad om saken, han sier hvor der er et fullstendig særeie som i dette tilfellet, skal der ikke søkes om uskifte».

innskanning-111

I ektepakten mellom mine foreldre heter det at den som bringer noe av verdi inn i boet, den skal verdien tilfalle. Slike formuleringer var allminnelig i ektepakter fra 50-tallet. Mødre var på den tiden oftest hjemmeværende, de brakte intet ‘av verdi’ inn i boet…

Innskanning 281.jpeg 

I svar av 13. mars 1973 til Nordre Sunnmøre skifterett hevder min far at min elskede mamma kun hadde ‘gangklær og noen få smykker’. Det kunne ikke legges frem noen fortegnelser over noe av særeiets bestanddeler…Sårende lesning! Om min elskede mamma. Og min elskede pappa. Og mine kjære halvsøsken, som var mye eldre, hvor var de for å sikre oss mindreårige morsarv? Hvor var bygda Skodje? Naboer, foreldre av venner? Hvorfor ga lensmann Helge Abelvik opp å sørge for at to mindreårige fikk sin morsarv?

Slik ble mødre behandlet. Som slaver. Også min elskede mamma. Slik ble to mindreårige morløse barn frarøvet morsarv. Hvilken signaleffekt gir slikt overgrep mot to døtre, kvinner? Det raserer jentenes selvverd. De har så tydelig blitt vist at de, som døtre, kvinner ikke er noe verd. Ingen brydde seg – i ei bygd uten slektninger. Med sambygdinger som ikke evnet vennskap eller omsorg, i ei bygd med u-kultur å grafse til seg på bekostning av andre. Der indremisjonen står sterkt – blottet for nestekjærlighet. 

«Alle» andre visste at far ikke hadde til hensikt å skifte med oss det barndomshjemmet han bygget sammen med vår elskede mor. Bare vi morløse mindreårige barna visste ingenting. Vi var i dyp sorg, kunne ingenting om ‘skifte’ og arv. Vi elsket begge våre foreldre. Det falt oss ikke inn at vår kjære far kunne gjøre noe slikt mot oss, og mot mamma, svik som åpenbarte seg mye senere.

Vi hadde fine barndomsvenner vi var glade i. Men de kunne ingenting om arv. Etter hvert som realitetene åpenbarte seg, ble det smertefullt å forholde seg til ‘svikere’ fra de store slektene i bygda, inngiftet i og med hverandre. Som i kulissene hjelper seg selv og sine egne.

Barn blir flinke til å skjule sorg, blant annet i frykt for å legge sten til byrden for gjenlevende forelder. Barn kan tro at de har gjort noe galt, og det er deres skyld når forelder dør, at de derfor straffes ved at mamma dør fra dem. Barn blir preget, og frykter tap av gjenlevende forelder. Det gjør også voksne, for den saks skyld.

Døden snakket vi aldri om. Heller ikke arv, for det hadde jo med død og smertefullt savn å gjøre. Ingen andre voksne nevnte for oss morløse dette med arv og skifte. Vi var barn, ante ingenting om advokater og norsk lov, vi stolte på vår far. Ingen av våre da godt voksne halvsøsken, eller andre slektninger, heller ikke naboer brydde seg. De sa ingenting til oss om hva som forventet oss, hva vi eventuelt kunne gjøre for å hevde rettigheter etter vår elskede avdøde mor. En hel bygd sviktet. Fordi vi var innflyttere?

 

Min far, enkemannen.
Far var i sekstiårene da han ble enkemann med mindreårige barn i nybygget hjem, antagelig belånt. Han hadde alltid vært bortreist mesteparten av tiden i embedets medfør og hadde derfor liten kontakt med bygdefolket. Sorg og bekymring preget også ham. Far ble også syk – etter hvert. 

Mamma hadde vært hjemmeværende med oss barna, mens far var bortreist i ’embedets medfør’. Mamma sydde fine klær til oss, hverdagsbunader og fine kjoler, populære på den tiden. Mamma hadde eneansvaret for å oppdra oss barna – i en bygd der hun ikke kjente et eneste menneske, og hvor kontakt med innflyttere var sjeldent. Det hadde ikke vært lett for henne å måtte gi fra seg sin første datter på 15, for å få skilsmisse fra sin første ektemann. Min kjære far var ‘julenissen’ som stakk innom noen ganger i året med fine gaver og sigarduft.

Det hendte at jeg flere ganger ble banket opp av mye eldre nabogutter. En gang, da jeg var syv, og ingen andre i bygda brydde seg, troppet mamma opp på skolen i friminuttet og ‘oppdro’ den eldre guttungen i alle andres påhør. Opptrinnet opplevdes grusomt flaut! Men etter det fikk jeg, Liv,  være i fred resten av barndommen min. Mamma var en modig kvinne, hun hadde valgt kjærligheten, min far, lenge før skilsmisser, mine, dine, våre barn var vanlig. Mamma hegnet om seg, sitt og sine kjære små, som en løvemamma.

Hyggeligste minner fra min spede barndom, var da mine halvsøsken samlet seg hos oss i skoleferier, det var stas! Var så stolt av og glad i mine snille, sjarmerende halvsøsken. Husker da halvbror fikk jeans, liksom Elvis… Også lek med byungane, som i feriene bodde på hyttene rundt omkring i bygda utgjør de hyggeligste barndominnene. Vi hadde mye moro! Før jeg begynte på skolen, hang jeg som en klegg på noen av de eldre nabojentene; vi kledde oss ut, lekte med papirdukker, byttet glansbilder, lekte butikk, byttet servietter, og syklet i skrekkblandet fryd tur/retur tannlegen i Ørskog.

Senere forsto jeg at våre voksne halvsøsken var så misunnelige på en vakker, avdød mamma, som angivelig skal ha frarøvet dem deres far…at de ikke unnet oss morløse barna morsarv. I hvert fall ikke barndomshjemmet Skippertun, som vår felles far hadde bygget sammen med mamma, som bare vi barn av mamma og pappa hadde vokst opp i. Knapt unnet de oss farsarv, viste det seg mye senere.

Innskanning 282.jpeg

Voldtekten på Skippertun.
Far fant seg raskt ny kjærlighet etter at mamma døde. Først en tvilsom ‘husholderske’ i noen år…Som ble kastet ut av min far etter at husholdersken avslørte å ha hatt sex på det lille toalettet i entreen på Skippertun med en av bygdas ekte-feller, mens konen hans satt i spisestuen på Skippertun, fem-seks meter unna, og ante fred og ingen fare… Ekteparet var middagsgjester på Skippertun. Husholdersken hadde forklart min far etterpå at den mannlige middagsgjesten plutselige hadde dratt henne med stor kraft inn på toalettet og ‘tatt’ henne!! Voldtekt. Husholdersken var på alder med min far. Overgriperen hadde barn på min alder. Hvorvidt voldtekten ble anmeldt vet jeg ikke. Min far tok nok et oppgjør på telefon med overgriperen. Som nå blir veldig ‘rar’ når husholderskens navn – kjenning av hans kone –  nevnes i samtale. Skulle ikke forundre meg om vedkommende gifte sambygding fra en av de store skodjeslektene, inngifta i og med hverandre, far til mange barn med sin kone, også kan ha andre seksuelle overgrep på samvittigheten enn overgrepet mot husholdersken på Skippertun. Kanskje også mot barnebarn?

Et av barnebarna til denne overgriperen – fra en av de store skodjeslektene, inngifta i og med hverandre – tok sitt eget liv etter langvarig depresjon. Sambygdinger fra de store skodjeslektene, inngifta i og med hverandre, kan ta seg til rette seksuelt, også på barn, uten at noen i bygda bryr seg.

Da jeg vokste opp var det en slik gammel mann som ville kikke på, og ta på. Jeg ble invitert med av en eldre venninne. Jeg hadde enda ikke begynt på skolen. Mannen satt alene på en stol, midt i en stor vestvendt stue. Han gjorde ikke meg annet enn å be meg ta av trusen. Så ville han se på tissen min, og beføle den. Det var ekkelt. Og skummelt. Min eldre venninne sto ute og ventet. Det var bare han og meg.

Hva som skjedde med min eldre venninne vet jeg ikke, men hun kom ut med en femhundrelapp. Det var stas! Mye penger på 60-tallet. Brukt til slikkeri hos Johs’n.

Først som voksen snakker jeg om dette. Aldri før. Seksuelle overgrep var aldri tema i min barndom, selv om de forekom. Skodje hadde sin mannlige blotter. Og Knausen, hytte i skogen..med køysenger og diverse. Seksuelle krenkelser begått av voksne mot barn, og av barn mot barn, blir fremdeles dempet ned, fornektet, latterliggjort og avvist.

Så vanskelig som det er å forholde seg til seksuelle overgrep av den som blir utsatt for overgrep, enten man er barn eller voksen, antar jeg det for barn og ungdommer kan føles ekstra skammelig og skummelt i slike store bygdeslekter, inngifta i og med hverandre. Da er det viktig med kloke voksne rundt seg, som tror en! Jeg henviser alltid til lege og forsker Anna Louise Kirkengen, og boken «Hvordan krenkede barn blir syke voksne». 

Bindingsvansker følger seksuelle overgrep mot barn og voksne. Mange partnere. Mange velger å leve som enslig. Halve landet vårt består av enslige. Hvor mange av disse som lever enslig på grunn av bindingsvansker etter seksuelle overgrep, er ikke forsket på. 

Far gifter seg.
Som 70 åring giftet min far seg for tredje gang – Åtte år etter mammas død. Uten å ha skiftet med oss to barna oppvokst på Skippertun. Uten at vi våget spørre om skifte etter mamma, fordi det var vondt, påminte oss om et smertefullt tap.  Å miste en kjær mamma er som en vegg faller ut. Som aldri kan erstattes.

Bruden var 65 år og barnløs.

Kanskje kunne vi med bistand ha krevd vår morsarv? Men ingen brydde seg om oss. Ingen sa et eneste pip om morsarv.

Innskanning 283.jpeg

Forloverne ved fars tredje ekteskapsinngåelse var min mors første datter, min halvsøster, og hennes samboer. Fikk halvsøster sin morsarv utbetalt før hun stilte som forlover ved min fars tredje ekteskapsinngåelse? INGEN sa et pip om at far selvsagt skulle ha skiftet med mammas barn, som han bygget hjemmet Skippertun sammen med… Ingen røpet heller at far skulle gifte seg. Det ble kjent etter at ekteskapsinngåelsen hadde skjedd. På det tidspunktet studerte jeg i utlandet – langt borte. Var 24 år. Og så naiv! Trodde det beste om mine medmennesker og min familie. Fremdeles i sorg åtte år etter at min elskede mamma døde. Min halvsøster på mors side sa ikke et pip, ei heller stilte min halvsøster krav om at min far (ikke hennes!) skulle ha skiftet med oss som vokste opp på Skippertun, før han giftet seg for tredje gang. Neida. Ingen forslag som for eksempel: – nå må vi få til en avtale på mammas vegner før du gifter deg med Solveig..

Alle gledet vi oss på deres vegner. Som det fremgår av ektepakten mellom min far og hans tredje kone, se over, hadde de fullt særeie. Bruden hadde ingen formue da hun flyttet inn på Skippertun. Hun eide ikke flisa. Min far, av innflytterslekt, uten annen slekt i mils omkrets hadde – som det fremgår av ektepakten med sin tredje kone – to eiendommer i Skodje; Skippertun og en sjøtomt. Sistnevnte er i dag rasert både i verdi og størrelse. Slikt som kun skjer de fra innflytterslekt, i ei bygd med mange store slekter, inngifta i og med hverandre, med ditto kulissenettverk, som støtter hverandre – også når det gjelder å grafset til seg på bekostning av andre, mindre grådige.

Etterlyser mammas lintøy.

Skjermbilde 2017-08-16 kl. 07.33.47.png

Har du vært i middagsselskap hos noen med mye lekkert ‘gammaldags’ hvitt lintøy, nydelige hvite middagsduker og servietter, som kan være grafset til seg fra denne kommoden? Kommoden var stappfull av min kjære avdøde mors vakre hvite linduker og servietter, pappa hadde knyttet kraftig hyssing rund kommoden for å sikre innholdet da den ble plassert i det som nå heter Sjøvegen 25. Der ble kommoden oppbevart fra 1987 til 2004. Underveis grafset noen til seg lintøyet – og knyttet hyssingen tilbake slik den hadde vært før grafsingen, slik at ingen skulle se at lintøyet var fjernet. Min mors hvite lintøy har stor affeksjonsverdi. Betaler gjerne for tips som fører til at lintøyet kommer tilbake i familien min!

 

Forskjellsbehandling i byggenemnda i Skodje av kvinne fra innflytterslekt.
https://livserinehelgesen.wordpress.com/2017/03/21/forskjellsbehandling-i-planutvalget/

 

Stemor og Johs Vadset
Min stemor hadde familie tilknyttet ei av dei store slektene i bygda, Johs Vadset, slekter inngifta i og med hverandre. Hennes niese var gift med bror til en inngiftet i familien Johs, som kjente godt til min far og vår familie. Som hadde utvist spesiell omtanke da mamma var syk, og ikke klarte å holde på maten. Da kom hun som var inngiftet i Johs Vadset med blåbærsyltetøy til mamma. Uforglemmelig rørende.

Derfor også vondt det som skjedde i ettertid, se skiftet under her.

Derfor var det lettere for min stemor å få kontakt med folk i bygda. Min stemor ordnet seg bistand fra nabo Harald Skodje (Olivergarden) – også fra en av de store slektene inngiftet i og med hverandre – slik at min far signerte et ulovlig testamentet i stemors favør – mens ingen sa noe til oss morløse ungane, født og oppvokst i bygda – med innflytterforeldre. For det var ingen som brydde seg om oss to morløse døtrene, hverken da mamma døde, eller senere.

Far til Harald Skodje hadde i min oppvekst blitt mistenkt for underslag av masse penger fra kommunekassa, men saken ble ‘løst’ uten straffereaksjoner. Olivergarden var kjent for sin gode ølbrygging og et samlingssted for feststemte. Slik er det med svære bygdenettverk, der den ene slekten er inngiftet i den andre. Man ordner opp seg imellom.

 

Fars testamente.
Min far ble etter hvert stadig sykere. Stemor ble oppfordret av sine nevøer og nieser til å ‘krev din rett‘. Stemor truet med å forlate min far syk og alene, hvis ikke han skrev testamente, som sikret henne etter hans død. 

Min stemor giftet seg med min far angivelig fordi hun ønsket å være til nytte for noen på sine eldre dager, fortalte hun oss.

«Undertegnede Gunnar Helgesen, født 31.12.1910 bestemmer herved at min hustru Solveig Helgesen f.1914 skal arve alt etter meg ved min bortgang. Undertegnede vitner som er til stede sammen, godkjent av testamentator bekrefter herved at Gunnar Helgesen har undertegnet dette testamentet i vårt nærvær og at det er gjort av fri vilje. Gunnar Helgesen er ved full sans og samling. Dette bevitnes ved vår underskrift i testamentators nærvær og etter hans ønske.
Harald Skodje. Reidun Roth-Hansen.«

Enkelte sambygdinger har i ettertid lurt på om vår barndomsvenn og nabo Harald Skodje (Olivergarden) selv var ved full sans og samling da han, som vitne signerte testamentet….Uten å gi oss morløse nabobarna et eneste hint om hva som foregikk. Det fremgår tydelig av testamentet at Harald Skodje visste hva han signerte på, slik vanlig er ved bevitning av testamenter for gyldighetens skyld.

Selv om testamentet visstnok strider mot loven når far har to puljer særkullsbarn fra tidligere ekteskap, og ektepakt med sin siste frue, krevde min stemors elleve arvinger; søstre på + 90 år (fra enkle kår) stemors nieser og nevøer at testamentet måtte tillegges vekt som min fars ‘siste vilje’….Slik skulle mine stemors arvinger – opprinnelig fra fattige kår – grafse til seg min fars formue.

‘Forretningsmannen’  – fiskebåtreder og skipperen, hadde mens han var frisk, ved sans og samling, forlengst sikret seg og sitt med en ektepakt, lik den han hadde hatt med vår avdøde mor. Ektepakten med min stemor viser at hun ikke eide flisa da hun giftet seg. Testamentet er derfor meget ulikt min far. Men hva gjør han ikke for å unngå bli forlatt alene og syk…

På tidspunktet for testamentet hadde min far vært syk i lang tid. I julen 1985/86 måtte min far ha lege hver eneste dag. Vi fryktet for livet hans. Min stemor og jeg byttet på å sitte nattevakt over ham… Likevel ble testamentet – der pappa hevdes være ved full sans og samling – signert få uker senere,  i februar 1986 – bare uker etter at han hadde vært dødssyk i julen, med legebesøk hver dag.

 Iinnskanning-112

Dette opplevdes vondt lenge. Mine foreldre er tilgitte. De gjorde så godt de kunne ut fra sine forutsetninger – og behov. Ingen kan noensinne ta deres plass. Slik er det.

Bare et år etter at min nabo Harald Skodje hadde signert testamentet, tipset han sin USA-utvandrede konkursrytter av en slektning om at Skippertun var til salgs. Angivelig på bakgrunn av en salgsannonse i SunnmørspostenJens var tilfeldigvis i bygda da, i forbindelse med sin gamle mors bortgang. 

I arkivet hos Sunnmørsposten finnes en bitteliten rubrikkannonse med henvisning til salg av villa i sentrum av bygda, der vårt telefonnummer oppgis. Ingen vanlig boligannonse, slik man skulle tro, men en bitteliten nesten usynlig rubrikkannonse, publisert dagen etter begravelsen av Jens mor! Hvem som helst kan ha satt inn annonsen for å unngå fokus på kokkelimonke i kulissene. Ingen orienterte oss barna som er oppvokst på Skippertun, med mor som døde av sykdom mens vi var mindreårige. Vi ble orientert om salget ca et halvt år senere….Nærmere julen 1987. Ingen fra bygda, ingen barndomsvenner, ingen slektninger orienterte oss. Pyttsann – ikke så nøye med bygdebarn av innflytterforeldre i Skodje. Bygda med en u-kultur der de fra de store skodjeslektene, inngifta i og med hverandre kan grafse til seg mest mulig.

img_3334

 

Oppgjør av uskifteboet
Etter at heimen min ble solgt til stormannsgal konkursrytter, sønn av bygda, fra dei store slektene som er inngifta i og med hverandre, ble barndomshjemmet ombygd til et mini Beverly Hills Skodje – fikk blått tak og svømmebasseng – og vinkjeller med koøye under svømmebassenget. Kjøperen omdøpte mitt barndomshjem Skippertun – til ‘Jensplassen’…. Man skal som kjent ikke omdøpe båter, det betyr ulykke. (jensemann f.1937 måtte rømme bygda i 2004 på grunn av enda en konkurs. Da solgte banken mitt barndomshjem Skippertun for +3 millioner – jensemann sin gjeld til banken angivelig +14 millioner..)

Skjermbilde 2017-04-16 kl. 11.29.39.png
Likevel bevilget Terje Vadset (frp) i 2016 kr 50 000 fra Skodje kommune til
Fjord Cadenza og kompisen, konkursrytterens 18. dagers opphold i bygda.

Skjermbilde 2017-08-16 kl. 06.22.58.png

Også i 2017 ga Skodje kommune kr 60 000 – fra våre skattepenger – til Fjord Cadenza’n. Pengene dekker opphold og tur/retur USA for konkursrytteren med følge?

FullSizeRender-66.jpg

 


I takknemlighet til stemor som i åtte år, (langt kortere tid enn vår mor) hadde tatt seg av vår far, lot vi stemor sitte i uskiftebo… 

Min stemor hadde ikke egne barn, jf ektepakt mellom min far og stemor hadde hun heller ingen formue. Men noen grådige nieser og nevøer. Vi glemte at min stemors niese og arving er inngiftet i bygdas store slekterJohs Vadset. Vi ante ikke at noen i bygda ville oss vondt, vi som er oppvokste der. Vi glemte misunnelsen preger bygda. I ettertid ser man hvem ‘svikerne’ er,
kulissenettverket tilknyttet konkursrytteren som kjøpte Skippertun:
– v
enner og naboer som ikke varslet oss som oppvokste der-
– foreldre av barndomsvenner som ikke brydde seg! 

Noen dager etter min stemors død dukket det plutselig opp + hundretusen kroner på stemors konto…. Pengene viste seg å komme fra arvingen – nevøens bankboks – hentet ut uten vitner, se under her. Nevøens søster med forbindelse til ei av dei store slektene i bygda. For alt vi vet kunne nevøen hatt bankboksen full av penger, som egentlig tilhørte uskifteboet….

innskanning-129

3.november 2004 bekrefter min stemors nevø følgende: «Jeg oppbevarte kr. 106 713 for Solveig Helgesen i min egen bankboks. Disse pengene ble overført til Solveig Helgesens konto den 04.03.2004. Mvh Oddvin Rogne«. 

Nevøen hadde – uten samtykke – tømt stemors bankkonto viste det seg da vi gjennomgikk dokumenter og utbetalinger. Han hevdet min stemor i en alder av 86 år bedt nevøen spekulere pengene i aksjer…(Som om en tilårskommen dame på 86 i det hele tatt hadde noen som helst kunnskap om aksjer…!) Aksjekjøpene gikk angivelig med tap (selvsagt!!) – ifølge nevøen..

Utdrag fra skiftet:

Innskanning 284.jpeg

 

Innskanning 285.jpeg

 

Innskanning 286.jpeg

 

Innskanning 287.jpeg

 

Mot bedre vitende, hevdet stemors arvinger at min stemor hadde kjøpt leiligheten på Åse av egne midler. Stemors arvinger krevde at verdien fra leiligheten derfor skulle tilfalle dem! Rett og slett på grensen til kriminelt.

 

Innskanning 291.jpeg

 

 

Innskanning 289.jpeg

 

Innskanning 290.jpeg

 

Innskanning 288.jpeg

Uskifteboet ble skiftet offentlig. Leiligheten på Åse hadde da allerede blitt solgt i 1999/2000 ved hjelp av min stemors arvinger: 11 nevøer, nieser og søstre.

innskanning-113

«Iht ektepakten av 25.09.1980 tilhørte eiendommene gnr 21 bnr 179 (=Skippertun, mitt barndomshjem, min anm.) og gnr 31 bnr 55 («Sjøbruk») i Skodje kommune Gunnar Helgesen. Boligeiendommen Skippertun ble solgt i 1987 for kr 1 150 000,-. Samme år ble det kjøpt en leilighet i borettslaget i Ålesund.»

Kr. 1 150 000 var mye penger i 1987 for en villa…Kjøpekontrakt av leiligheten i borettslaget i Ålesund (av 03.11.87) ble inngått med selger, og min stemor oppført som kjøper. (Stemor hadde på oppfordring av sine arvinger, nieser/nevøer, truet min far med at hun villle forlate ham, til å bo der syk og alene, hvis ikke leiligheten på Åse ble tinglyst på henne som eier, min anm.)

Under skiftet av uskifteboet hevdet stemors arvinger at leiligheten i Ålesund var kjøpt av stemors penger. Slik forsøkte stemors arvinger å rane til seg verdier. Jf ektepakten min stemor inngikk med min far da de giftet seg i 1980, eide hun ikke nåla i veggen.

«Kpesummen var kr 425 220,– inklusiv kostnader.
Stemor solgte leiligheten i februar 1999 for 
kr 630 000. Kjøpesummen ble godskrevet hennes konto i Nordea. I brev av 20.oktober 2004 redegjorde bostyrer overfor tingretten om disse problemstillingene. I skriv av 22.oktober 2004 ble arvingene etter stemor gitt frist på fjorten dager til å reise evnt skiftetvist i tilknytning til spørsmålet. Tvist ble ikke reist, og det ble dermed fastslått at innestående på konto i Nordea pr. 10.03.04 tilhører Gunnar Helgesens særeie. Konti i Sparebanken Møre tilhører stemors særeie«
.

Tvist ble ikke reist fordi advokaten vår klarte å fremskaffe kvitteringen fra kjøp av leiligheten på Åse, som viste at leiligheten selvsagt var betalt fra min fars konto!!
Slike kvitteringer kan kastes etter ti år, men denne ble takket være flaks funnet
16 år etter at kjøpet fant sted.

innskanning-128

Jf registrering hadde min far formuesverdier beløpende til kr 995 000 da han døde bare et halvt år etter etter å ha blitt presset av stemor og stemors arvinger med flyttingen fra hans elskede Skippertun – til en liten leiligheten i Ålesund. Da uskifteboet ble oppgjort var boet redusert, leiligheten på Åse som var kjøpt for kr 430 000 var solgt ut av uskifteboet for kr 630 000 – det var alt som var igjen…) kr 995 000 minus 430000 = kr 565 000. I tillegg til andel av eiendom i Gildeskål og tomt 31/55 i Skodje som ble omregulert med byggestopp omtrent samtidig som stemor solgte leiligheten på Åse: år 1999/2000.

Ingen i bygda brydde seg om morløse bygdeunger fra innflytterslekt – født og oppvokst der. Misunnelse kan være sterkere enn evnen til omsorg og medfølelse.

innskanning-114

Til fordeling på 1. og 2. puljer særkullsbarn:

innskanning-115

Dette var jeg så heldig å få i fars arv!  Se skjermdump under her. I tillegg ble advokatutgifter på noen titusener og tinglysingsgebyr trukket fra beløpet. For ikke så veldig lenge siden var det kun sønner som arvet sine foreldre, mens døtre fikk ingenting. Slik var det både i min mors og fars familie. Livet gir ingen garantier, for noe eller noen.

Men hvilke signaleffekter har slik forskjellsbehandling hatt på generasjoner av kvinner? Og på kvinnenes selvverd?

Mine barndomsvenninner har fått mors – og farsarv. Også mine halvsøsken på fars side har også fått mors og farsarv –motsetning til oss to oppvokst i Skodje. Våre halvsøsken beholdt sine foreldre i live til de selv, mine halvsøsken,  var middelaldrende og vel så det. 

Det oppleves som et overgrep fra Skodje kommune mot bygdeunger – av innflytterslekt – at ingen brydde seg da tomta vår ble omregulert med byggestopp i ca år 1999/2000, mens tomta fremdeles befant seg i uskifteboet etter min far. (Stemor var da 86 gammel, ingen informerte oss om omreguleringen, man kan da heller ikke bry en eldre dame i så voksen alder med slikt som omregulering av tomter. Stemor døde noen år senere, 89 år gammel.)

Omregulering av tomta i Skodje viste seg først da uskifteboet ble skiftet og tomta vurdert til verdi kr 1.260. Hittil har søknad dispensasjon til bygging av naust blitt avslått av kommuna. Senest 21.03.17 – av leder i byggenemnda, Terje Vadset (FrP).

Forskjellsbehandling i byggenemnden i Skodje kommunehttps://livserinehelgesen.wordpress.com/2017/03/21/forskjellsbehandling-i-planutvalget/

Man kan lure på hva to morløse bygdeunger av innflytterforeldre kan ha gjort sambygdinger, når slikt kan skje. Ingen brydde seg! Enkelte har i ettertid innrømmet at de var misunnelige på oss…Misunnelig på den fine heimen vår. Misunnelig på oss, fordi vi angivelig var ‘penere’ enn dem. Misunnelig på fine klær vi alltid hadde. Misunnelig på vakker mor. Misunnelig på ‘rik’ far osv. Makan!

Kan unnvikenhet og ansvarsfraskrivelse bare tilskrives misunnelse? Neppe. Bortskjemte og priviligerte møringer vil alltid ha mer – også på bekostning av forsvarsløse barn.

Vil tilsvarende svik kunne skje igjen i Skodje?
Neppe, svares det, fordi Skodje kommune nå har barnevern som vil fange opp omsorgssvikt…Vil barnevernet våge å hevde mindreåriges arverett etter død forelder? Har mine tvil i ei bygd av feige, unnvikende svikere, som ikke går unna for å grafse til seg også på bekostning av mindreårige barn fra innflytterslekt. Vær årvåken – når mindreårige fra innflytterslekt mister forelder!!!

innskanning-116

Viktig å behjelpe syk mamma i Sula med nødvendig medisin, slik at de tre små barna får beholde mamma’n lengst mulig!!

Møre og i Sula kommune råder grådighetskulturen og kulissenettverkene – det ser man stadig. Bortskjemte og priviligerte voksne i kulissenettverk hjelper seg selv og sine, heller enn å hjelpe de som trenger det der. Ingen kommer til å bry seg om tre morløse barn i Sula (med mindre de som bryr seg, selv har noe å tjene på det). Dessverre! Ansatte i Sula kommune – med privat næringsvirksomhet – drar til naust i Skodje med sulitter for å sommerfeste. For å skjule uheldige bindinger i Sula kommune som ikke tåler lys?

Ingen kommer til å undersøke om gjenlevende forelder har skiftet med mindreårige barn. Naboer, venner og slektninger lukker øynene, og unnskylder seg med at man bryr seg da ikke om slikt….umyndige, morløse barns rettigheter. Hva ville gjenlevende forelder da ha sagt?! Man vil da ikke bli uvenner! I stedet står de alle som en passive, feige og tause og ser på at mindreårige morløse barn misbrukes. I voksnes grådighet..

 

Politianmelder stemors arving.
En av min stemors arvinger ble av meg politianmeldt for underslag og tapping av uskifteboet. Anmeldelsen ble henlagt uten etterforskning av politiet i Ålesund, som intet straffbart. Den henleggelsen ble påklaget av meg. Og omgjort til ‘henlagt ut fra bevisets stilling’…

Tolletaten tilsvarer omtrent politietaten.

Det var han Jens, som kjøpte barndomshjemmet mitt, som gikk konkurs (ikke min far! – slik enkelte onde tunger i ettertid vil ha det til) .

Familien i Skodje, der min stemors arving er inngiftet, har blitt hardt råka – etter sin grådighet. Muligens hjelper det å ha + 10 x 2 millioner i formue?
I Skodje mistet familien sønn, far og onkel.

I Spjelkavik mistet de sønn og far.

Hvor var lærerne da mamma døde? Hvorfor gjorde de ingenting for å sikre oss mindreårige barna? Hvorfor tok ikke lensmann Abelvik opp kampen for å sikre oss morløse mindreårige? Hva hadde skjedd om min far var blitt tvunget til å skifte, tross ektepakten med vår mor? Rettssak? Min far hadde neppe hatt råd den gang. På nittitallet påtraff jeg tilfeldigvis Abelvik på et danse – og spisested midt i Oslo, der Abelvik angivelig drev spaning på noen damer. Og ba innstendig om ikke å fortelle at jeg hadde møtt ham…Nå er både Abelvik og familien gode busser med konkursrytteren jens. Slik er det med de fra store slekter, inngifta i – og med hverandre. Mens morløse barn fra innflytterslekt er det ikke så nøye med… 

Hvor var foreldrene til nå tidligere FrP-ordfører Terje Vadset, leder av byggenemnda i Skodje kommune – da mamma døde? Hva gjorde de for å sikret to mindreårige barn som mistet sin mor?

Hvor var foreldrene til Sven-Marius Urke, nå direktør i Domstoladministrasjonen – da mamma døde?

Hvor var foreldrene til Grete, kusinen til Sven-Marius Urke, da mamma døde?

Hvor var foreldrene dine Hilde, da mamma døde? 

Hvor var foreldrene til de tre bortskjemte søskena, som nå ikke vil vite av sin biologiske halvbror Ottar Haagensen? (google Aftenposten).

 Oddrun, hvor var dine foreldre da mamma døde? Din mor kom springende ned over markene, fordi pappa hadde ringt og spurt henne. Hva gjorde dine foreldrene for å sikre oss mindreårige morløse jentungane?

Brit, hva gjorde dine foreldre da mamma døde for å sikre mindreårige morløse barn?

Hvor var foreldrene dine, du som nå sviker – igjen – ved å oppsøke min halvbror? Som sviktet da mamma døde, i frykt for at vi morløse mindreårige skulle bli forfordelt med arv.

Kjære Leser, dine foreldre, hvorfor gjorde de heller ingenting?

Sånn kan jeg ramset opp i det uendelige – hvorfor brydde ingen voksne seg om oss mindreårige, som mistet vår mamma? 

Flyktninger har nå blitt substituttet for å la være å komme for nærmere inn på naboer, som behøver omsorg og omtanke. Kan unnvikelse – og grådighetskulturen i Skodje endres?  Slik at voksne våger hevde barns rettigheter – uansett, også barn fra innflytter slekt? Eller innarbeida kulturtradisjon? 

Forskjellsbehandling i byggenemnda i Skodje av kvinne fra innflytterslekt.
https://livserinehelgesen.wordpress.com/2017/03/21/forskjellsbehandling-i-planutvalget/

Ikkje no Liv? inkl svar av 03.11.16 fra NAV Storfjorden ved kontorsjef Anders Norvald Hammer og Arild Aanes:
https://livserinehelgesen.wordpress.com/2016/09/28/ikkje-no-liv/

Skatteetaten – tar de små, lar de store gå:
https://livserinehelgesen.wordpress.com/2017/03/21/skatteetaten-tar-de-sma-lar-de-store-ga/

Flyktning i eget land:
https://livserinehelgesen.wordpress.com/2016/12/04/flyktning-i-eget-land/

Tingrettsdommere bryter loven
https://livserinehelgesen.wordpress.com/2016/09/25/derfor-ma-mamman-fa-medisinen-sin/

Tilfeldig? Eller ikke så tilfeldig likevel?
https://livserinehelgesen.wordpress.com/2014/12/17/tilfeldig-eller-likevel-ikke-sa-tilfeldig/

Fortsettelse følger.

Advertisements

4 thoughts on “Derfor må mamma’n få medisinen sin!

Legg igjen en kommentar

Please log in using one of these methods to post your comment:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s